Hele Himmelen

 

 

Når onklene i magen din 

har reist seg og dratt hjem, 

og du er frisk og ikke lenger

søker trøst hos dem. 

 

Når fedrene der nede

endelig er jaget ut,

og du forstår at det er ikke

deres vei til Gud

 

som er din frelse, 

og du vender om og går -

du aner ikke hvor du skal,

men kjenner at du nå

 

omsider kan begynne 

på ditt eget, klare liv,

helt uten at du trenger

deres favn å hvile i. 

 

For hele havet strømmer gjennom deg,

når vokterne til sist har dratt sin vei. 

Og hele himmelen fyller deg med lys,

når du lar verden åpne seg på ny.

 

Det var en lengsel som du hvilte i.

Du drømte om den, og om å bli fri. 

Du slet deg selv i stykker, mens du var

i krig med alle minnene du bar. 

 

For det du trodde var din framtid, var din fortid, 

og det du trodde var din skjebne, var en sang

om minner fra en tid for lenge siden,

og en kvinne som du var en annen gang.

 

Den gangen du satt fast i et slags fengsel

av anerkjennelsesavhengighet. 

Du trodde det var deres tro du trengte, 

og at de var ditt håp om kjærlighet. 

 

Når onklene i magen din 

omsider har gitt opp,

fordi du endelig har samlet 

mot til å si «stopp». 

 

Når du har satt ned foten 

og trampet hardt med den,

slik at de stygge djevlene 

ble redde og gikk hjem.

 

Når fedrene i magen din

til sist er jaget ut,

og du forstår at deres gamle, 

strenge vei til Gud

 

slett ikke er din egen, 

og at du kan slippe fri

og finne en helt annen 

type luft å puste i.

​

Da kan hele havet strømme gjennom deg -

når vokterne til sist har dratt sin vei.

Og hele himmelen fyller deg med lys,

når du lar verden åpne seg på ny.