Spindelvev

 

​

 

En gang spant jeg spindelvev

av støv og illusjoner;

jeg fanget og ble fanget

av for trange relasjoner;

​

jeg spant og spant i ensomhet

i skapet mitt hver kveld,

og snurret rundt i hodet mitt,

beskyttet av meg selv,

​

men nå er lyset kommet,

og jeg stikker hjertet fram,

fullstendig ubeskyttet

av min gamle spindelskam;

​

jeg kikker ut på verden,

helt forundret over det

jeg ikke turte se på,

da jeg satt og støvet ned.

​

 

Så jeg vever nye veier,

ikke for å fange, men for å klatre –

jeg spinner nye tråder,

for å se på alt det vakre –

 

jeg slenger meg fra tre til tre 

i tynne hjerterep,

og ryker de, så finner jeg en gren

og tar et grep

 

og klatrer videre i verden, 

varm av solen og av lyset;

jeg finner meg en blomst,

der jeg kan sitte trygt og myse

 

ut mot alt jeg ikke turte se på

i mitt fangenskap,

da jeg satt fast i tankespinn

av tap på tap på tap. 

​

 

En gang spant jeg spindelvev

av støv og illusjoner;

jeg fanget og ble fanget

av for trange relasjoner;

​

jeg spant og spant i ensomhet

i skapet mitt hver kveld,

og snurret rundt i hodet mitt,

beskyttet av meg selv,

 

men nå er lyset kommet,

og jeg stikker hjertet fram,

fullstendig ubeskyttet

av min gamle spindelskam;

​

jeg kikker ut på verden

og beundrer alt jeg ser,

og jeg vil bare leve

og oppleve mer og mer.