Virveldans

 

 

Jeg skalker alle luker,

og jeg ser en annen vei;

jeg virvler gjennom snøflak –

vender livet bort fra deg.

 

For du og jeg var bare gammelt stjernestøv

som krysset baner der et sted i verdensrommet;

vi møttes i en tåkesky 

og sprakte, lyste - lengtet i det tomme,

og så svevde vi forbi hverandre,

ensomme og levende og døde,

og vi flyktet inn i natten,

hvite dverger, store kjemper, røde.

 

Så jeg danser gjennom luften,

og jeg ser en annen vei;

jeg skalker alle luker –

vender livet bort fra deg.

 

For du og jeg var bare hver vår rare melodi,

litt såre og litt atonale – hver vår symfoni,

med hvert vårt tema, som vi gjentok

gjennom bruddstykker av ord,

i små variasjoner, selv om sorgen var så stor;

vi klang litt sammen, til det verket,

og så sprang vi hver vår vei –

vi skulle ikke synge sammen lenger, du og jeg.

 

Så jeg finner nye rytmer

og lar bena følge meg;

jeg danser gjennom luften –

vender livet bort fra deg.

 

Jeg skalker alle luker

og jeg ser en annen vei;

jeg virvler gjennom snøflak –

vender livet bort fra deg.